Hvordan kan sosiale medier bidra til markedsføring, spredning og videreføring av resultater fra EU-prosjekter?

GRUPPEOPPGAVE DIGITAL ØKONOMI           SOS6501 – HØST 2012, versjon 14.okt

(Lisbeth Vassaas, Sanda Knutson, Ragnhild Eleftheriadis)

Hvordan kan sosiale medier bidra til markedsføring, spredning og videreføring av resultater fra EU-prosjekter?

1.    Innledning

Utvikling av teknologi og enorm vekst av sosiale medier har endret verden, organisasjoner og selv oss mennesker. Digitaliseringen er blitt en del av vår hverdag og bruk av Internett endrer vår måte å kommunisere, lære og å få informasjon på. Med denne oppgaven ønsker vi å drøfte mulighet til å bruke sosiale medier i arbeidsliv, med fokus på EU-prosjekter. Teknologien er tilgjengelig, og venter bare å bli tatt i bruk. Problemet som kan oppstå kan være mønstre mennesker arbeider på. Det kan være utfordring til å endre fasit på arbeid og forstå nytte av å bruke sosiale medier. Riktig bruk av sosiale medier kan være et nyttig i prosjektarbeid.

Skal EU-prosjekt lykkes eller ikke, er det bland annet avhengig av hvordan de ulike partene arbeider sammen. Prosjektene kjennetegnes ved ulike typer organisasjoner, mangfold av erfaringer, evner, geografiske distanse, osv. Det er mange trinn i et EU-prosjekt. Derfor ser vi en åpen mulighet til å bruke sosiale medier i EU-prosjektarbeid for å gjøre jobben lettere.

Vi argumenterer for at sosiale medier kan ha en stor rolle i å øke effekten av aktiviteter i et EU-prosjekt. Med oppgaven ønsker vi å belyse følgende perspektiver innenfor problemstillingen: læringsfaktor og kommunikasjonselement. Vi skal med dette drøfte muligheter til å praktisere bruk av sosiale medier på en smart og effektiv måte for å øke kunnskapsdeling og utvikle læringsprosesser gjennom arbeid. Ved en innføring av effektiv bruk av digitale medier som kan gjøre det lettere å dele informasjon om aktiviteter i et EU-prosjekt, ville det kunne skape nettverkseffektene som igjen fører til nye og store forbedringer i EU-prosjektarbeid.

Den raske utviklingen og utbredelsen av digital teknologi samt en enorm vekst i bruken av sosiale medier har endret verden, organisasjoner og relasjonene mellom mennesker. Digitaliseringen er blitt en del av vår hverdag og bruk av internett endrer vår måte å kommunisere, lære og skaffe oss informasjon på. Med denne oppgaven ønsker vi å drøfte muligheten for å bruke sosiale medier i forskningsarbeid, med spesiell fokus på EU-prosjekter. Teknologien er gratis, lett tilgjengelig og anvendelsesområdene er nærmest uendelige.  Bruk av sosiale medier i arbeidslivet reiser en ny type problemstilling som dreier seg om å endre måten vi jobber på.  Riktig bruk av sosiale medier kan også være nyttig i forskjellige faser i prosjektarbeidet.

Ett av kriteriene for å lykkes i planlegging og gjennomføring av et EU-prosjekt er samarbeidet og kommunikasjonen mellom de ulike partene.  Prosjektene kjennetegnes ved at de ulike partnerne representerer ulike typer organisasjoner, et mangfold av erfaringer og kompetanse, stor geografisk avstand, ulike språk, tidssoner og kulturer. Det er mange trinn i et komplekst EU-prosjekt. Derfor ser vi en åpen mulighet til å bruke sosiale medier i EU-prosjektarbeid for å gjøre arbeidsoppgavene, kommunikasjon og fremdriften lettere.

2. Presentasjon av problemstilling

Med denne oppgaven ønsker vi å belyse følgende perspektiv innenfor problemstillingen: læringsfaktor og kommunikasjonselement. Vi skal med dette drøfte muligheter for å ta i bruk sosiale medier på en smart og effektiv måte for å øke kunnskapsdeling og utvikle læringsprosesser gjennom prosjektarbeid. Vår påstand er at ved effektiv bruk av digitale medier i spredning og utnyttelse av resultater fra EU-prosjekter vil det være lettere å dele informasjon mellom partnerne. I tillegg vil det kunne skape nettverkseffekter som igjen fører til nye arbeidsformer og forbedringer i spredningsaktivitetene i et EU-prosjekt. Vi argumenterer for at sosiale medier kan være et nyttig verktøy for kommunikasjon i arbeidet med å spre resultatene fra et EU-prosjekt utover den effekten vi i dag alt har ved bruk av e-mail og e-rom.

Vi vet at EUs forskningsdirektorat selv aktivt bruker eksterne kommunikasjonsmidler som Facebook, YouTube, og Twitter til å markedsføre informasjon på flere felt. Dette er ikke like aktivt brukt i markedsføring av FoU-prosjektene, selv om informasjon og kunnskapsspredning av funn i forskningsrelaterte EU-prosjekter er svært interessant for mange grupper. På sosiale og digitale media må språkføring være så lett forståelig og av en slik karakter at funnene kan oppfattes av alle parter.

Vil dette samhandlingsverktøyet være med på å bedre intern kommunikasjon og samhandling samt markedsføring og spredning av funnene i forskningen?

Hvorfor er EU-prosjekter så strategisk viktige…

I dagens blogg skal jeg presenter noe av det jeg skal skrive om på SOS6501, men først vil jeg si litt om hvorfor det er strategisk viktig for universitetene, så vel som for norsk næringsliv at vi deltar i denne type forsknings prosjekter. Dette er forskningsprosjekter som er næringslivsrettet og problemorientert mot spesifikke områder som EU anser som strategisk viktige i forhold til Europeisk konkurranse.

I lys av EU fredspris tildeling er det jo også naturlig at denne type virksomhet kommer fram, for det føles jo litt som å være en del av en fredsbevarende styrke å reise rundt i Europa med forskningsprosjekter i kofferten. Du møter mange forskjellige mennesker, kulturer og språk, du må lære deg å løse problemer og å samhandle på en effektiv og god måte. Alle disse faktorene er med på å øke kompleksiteten i prosjektet og gjør at du må være en god diplomat og fleksibel i dine meninger og holdninger.

At prosjektene blir delfinansiert av EU er jo bare en del av sannheten, for Norge som medlem av EØS bidrar like mye, og det er her kjernen til saken ligger. På tross av finansproblemene, er nettopp et av tiltakene EU har satt i gang de mange forskningsprogrammene med til dels store finansieringsrammer. Disse programmene er satt i verk for å hjelpe små og mellomstore bedrifter med ny innovasjon for å bedre konkurransesituasjonen, og som håp om at ny innovasjon kan tilføre Europa flere arbeidsplasser.

Norge, som det anderledeslandet vi er i Europa, burde vel kjenne vår besøkelses tid og bidra med kunnskap og god kompetanse innenfor flere felt. Spesielt er jeg opptatt av at norsk industri, kunnskapsbedrifter og universiteter har mye å bidra med på den teknologiske siden, og det viser seg også at vi innenfor flere fagfelt er kommet mye lenger enn Europa. Samtidig har vi mye å lære ved det å samhandle med industrien og universitetene i Europa. Dette vil være med på å styrke vår teknologiske kompetanse og forskningsevne. Studenter ved universiteter som blir involvert i forskning som er næringslivsrettet har en helt annen tilnærming til teknologi og innovasjon og vil også fungere mye bedre når de kommer ut i arbeidslivet.

Vi går nå inn i siste runde av EU’s 7ende rammeprogram for forskning og det er spesielt bærekraft innenfor energi, ict, nanoteknologi og nye materialer som er gjennomgangstema på teknisk side. Nå er jeg er så heldig å sitte midt i en slik gruppering som har greid å fange et slikt prosjekt og vår problemstilli

 

ng går på kvalitets tema «zero defect manufacturing» altså hvordan oppnå feilfri produksjon. Dette høres kanskje i dag ut som et utopisk tema innenfor kvalitetsstyring og ISO sertifisering, men er et svært relevant tema og det viser seg at prosessene innenfor prosjektet kan gi oppsiktsvekkende resultater, men det gjenstår selvfølgelig fortsatt å se.

IFaCOM-prosjektet ble startet for ca. 2 år siden med innsendelse av en søknad via EU’s utlysning og når det ble klart at NTNU hadde fått koordinator rollen, ble forhandlingsprosessen igangsatt, noe som tok ca. 9 mnd. Resultatet ble en bevilging på nær 11 millioner Euro fordelt på 15 partnere. Første november 2011 var det klart for prosjektoppstart og bare 11 dager senere første møte i Brussel med alle de 15 partnerne fra hhv. Danmark, Tyskland, Sveits, Italia og Norge. Universitetene samarbeider her ofte med en industripartner eller teknologileverandør. Bransjene som forskningsprosjektet jobber med er produksjon av deler til flyindustrien og maskinverktøyleverandører.

Utfordringen for konsortsiet (alle partnerne) er mange og det er en krevende og kompleks koordinatorrolle å lede alle oppgavene en slik prosjektbeskrivelse gir. Spennet er stort fra forskningsspørsmål ned på teknisk nivå, praktiske demoer, finansielle oversikter, administrative oppgaver til mulig markeds implementering av funn i prosjektet.

Det er ut i fra et slikt perspektiv jeg skal skrive den første oppgaven, her skal jeg og to andre finne ut om det er mulig å bruke digitale og sosiale media i markedsføring, spredning og videreføring av resultater fra EU-prosjekter. Jeg jobber med en plan for markeds implementering og ser at det å få en bedre kommunikasjons plattform eksternt som internt vil være med på å bringe flere suksesskriterier til prosjektet. Vi kommuniserer i dag internt på mail, e-rom og skype, men dette er ikke godt nok i forhold til kulturelle og språklige barrierer. Prosjektet har en Webside som hittil er den eneste formen for ekstern kommunikasjon og den er noe statisk til å fremme den eksterne kommunikasjonen som prosjektet egentlig ønsker. Vi har fått signaler fra kommisjonens side som ønsker en større markedsspredning av prosjektet på bl. Sosiale- og digitale medier. Dette vil vi utrede i vår oppgave samt å se om det er andre EU-prosjekter som har hatt effekt av å øke kommunikasjon og markedsføringen ved å bruke sosiale media.

Jeg har en tro på at dette kan bli en svært spennende oppgave og ser fram til å jobbe med denne oppgaven for å tilføre prosjektet og dets industripartnere en bedre strategisk markedsposisjon dersom det skulle komme patenter, Iso-standarder eller andre spennende utfall av prosjektet som kan offentliggjøres uten å rammes av konfidensialitet.

 

 

Trondheim 14.10.12

RagnhilE

Læringsevne eller læringsvilje … ?

Jeg leste denne artikkelen om Sebastian Thrun med en viss skepsis, er det mulig å tilføre 160 000 elever de samme kunnskapene via digitalt nettverk for så å forvente at alle skulle kunne utføre den samme oppgaven. Min første innskytelse var at høyst sannsynlig ville noen falle utenfor og jeg vurderte det også dit hen at her kunne umulig alle elevene være motiverte nok til å gjennomføre undervisningen. Tidligere kompetanse måtte ha en avgjørende betydning for om elevene ved Stanford kunne henge med i klassen.

Dette er nok mulig å gjennomføre til en viss grad. Nå er det vel mest nyhetens interesse, men vi vet at mye innen undervisning vil bruke sosiale nettverk, – multimedia etc. i fremtiden er det liten tvil om, Men hvor mye smartere vi blir av det vet vi jo ingen. Matematikken blir ikke enklere av den grunn så det spørs hvor mye bedre eller verre det er å jobbe med venner på nett enn i klasserom. Satt litt på spissen hvor mye kan sosiale media ta over for reiser, sex og mat??? Læring er nok mindre fysisk relatert men det går en grense her også, men den vil flyttes med teknologisk utvikling og pedagogisk erfaring.

Dette ble derfor en enda mere interessant studie av boken med tittelen «Smart Læring» av Arne Krokan og spesielt deler av kapittel 4 som omhandler temaet om læring; er vi «født sånn eller blitt sånn» bruken av teknologiske og sosiale media endrer dette vår hjerne og læringskapasitet vår.

I undervisningen i dag er det utviklet flere kurs og verktøyer som bygger opp under kompetansen rundt læring og pedagogikken rundt dette, spesielt på universitet og høyskolenivå skal det være slik at du skal utvikle ferdigheter, relasjoner og refleksjoner som støtter oppunder kompetansenivået. Men det er fult mulig å ha kunnskap uten å være kompetent, det fleste av oss bringer med seg mye tillært kompetanse og i mange tilfeller er dette aktiviteter som er varig gjentagende og gitt praksis. Slik gjør vi det, fordi det har vært mest fornuftig og er «best pratice».

Dagens lærere vil også si at dagens aktiviteter og læringsteknologier er der for å ivareta elevene og deres fokus, og for å knytte oppmerksomheten til undervisningen slik at den kan være motiverende nok. Arne Krokan definerer også to typer mennesker de «digitale immigrantene» og «de innfødte». Der den digitale immigranten er de som leser bruksanvisningen og de «innfødte» de som er så kjappe i hode, eller har naturlig legning for å ta seg fram selv om de ikke leser bruksanvisningen. Dagens generasjon finner dette på nettet og til et minimum av tid, så de har ikke bruk for bruksanvisninger. Derfor blir de også kalt digitale innfødte når de deler kunnskap på denne måten, de har ikke bare tilgang til teknologi, men de vet også hvordan de skal utnytte den, og ikke minst hvordan de kan lære det de ikke behersker fra før.

Kevin Kelly (2010) har studert hvordan mennesker ble mennesker og hva skjedde da Homo Sapiens utkonkurrerte neandertalerne. Kelly kommer blant annet til at årsaken til dette er at i løpet av de om lag 100 generasjonene dette har skjedd var det utviklet større hjernekapasitet og dermed også evne til innovasjon, nyskaping, kommunikasjon og et mer avansert språk. Innovasjonsevnen gjør oss i stand til å overleve og tilpasse oss endrede forutsetninger, og dermed bringe arten videre. Vi er på en måte forhånds programmert til å takle endringer selv om disse tilsynelatende kan være uoverkommelige mengder data, så sorterer hjernen og sanseutrykkene våre ut det som er best og behandler dette for oss. Her er vel en interessant teori at vi fortsatt er naturmennesker, for i en stressende periode, melder behovet for å koble ut og da søker vi ofte tilbake til roen gjerne i naturen for å få klarert hjernen.

På samme måte er dette et viktig punkt i læringssituasjoner, når vi da prøver å konsentrere oss om fokusere for å opprettholde evnen til fornying og inntak av ny kunnskaper dette med på å styrke læringsevnen i langt større grad enn gamle vaner. Man stimulerer hjernen til fornybar aktivitet på samme måte som å bygge muskler under trening.

Så da er det et nærliggende spørsmålet, når du har kjørt deg fast i gamle arbeidsmønster og rutiner både på jobb og i hverdagen,  så er vel den beste læringen å starte helt på nytt med blanke ark. For det er ikke evnen men viljen til endring som er avgjørende for om du skal lykkes i ny læring.

Er det å låne det samme som å dele?

Etter å ha lest artikkelen, hvor freelanceforfatteren Paul Boutin argumenterer for at Facebook’s Mark Zuckerberg vil måtte forholde seg til at all vekst har sine grenser, og så lenge vi er villige til å la oss rive med er vi med på å pushe utviklingen ved å bruke de nye applikasjonene som utvikles.

Zuckerbergs lov bygger oppunder denne teknologiske utviklingen når han spår at all informasjon vil dobles for hvert år i overskuelig framtid og med denne loven kan man dra paralleller til Moore’s Law (Gordon Moore) fra 1965, som mente at den teknologiske utviklingen fører til en dobling av kapasitet for hvert andre år, slik at komponenter blir billigere, raskere, lettere og kapasiteten øker, men dette er egentlig mere enn en kapasitetshåndtering av informasjon.

For Zuckerberg er dette kun et PR-stunt, et glimt for å skape en oppmerksomhet rundt hans nettverk og forretningsmodellen «Facebook». Oppmerksomhet er et knapphetsgode og merkevarebygging er en kamp om forbrukernes gunst.

Som barn av 60/70-tallet lærte vi å dele likt, i en søskenflokk på tre med like mange år i mellom, ble alt delt til smitt og smule. Var det ei flaske med brus eller snop på lørdagskvelden så skulle det deles i 3 like deler – likhetsprinsippet stod høyt i kurs. Vi hadde våre foreldres oppmerksomhet, telefonapparatet var ikke allemannseie og tv apparatet var i sin spede barndom.

Dagens barn har ikke det samme behovet for å dele alt, og jeg filosoferte litt over dette og kom plutselig på en sekvens av en setning fra barne-tv serien «Jul i Blåfjell» hvor hovedpersonen stadig lånte noe, og la igjen noe annet, «Vi blånisser deler og gir noe tilbake».

Er det da slik at dagen barn har lært deling på en annen måte enn min generasjon? Kan dette komme av at de lever i et samfunn hvor de har tilgang til det meste og at kampen om oppmerksomheten i forhold til foreldre, venner og duppedingser har blitt et knapphetsgode?

Det kan det faktisk se slik ut at Zuckerberg’s lov om sosial deling av venner og nettverk er en ny måte å dele på. Jo, flere som deler, desto høyere anses verdien av delingen å være, desto større oppmerksomhet og det flere du slipper inn i nettverket, desto flere å dele denne oppmerksomheten med.

Oppmerksomhet er som tidligere nevnt et knapphetsgode og merkevare bygging og markedsandeler er en kamp om forbrukerne. Det er en utfordring på inntekts- og utviklingssiden, hvordan du treffer kunden for senere å posisjonere selskapet og bygging av strategier for å overleve i kommende generasjoners arbeidsmarked.

Spørsmålet kan dermed være om den delingen som skjer når du deler venner med venners venner, og alle dine og dine venners sosiale begivenheter, er det et gode eller et godt verktøy å holde kontakt med venner. Eller er det bare for å pleie gamle vennskap og bekjentskapskretser, og er dette med på å øke sosiale forskjeller?

Hva med de som ikke er med i nettverket og hva med de som ikke får tilgang eller blir utelukket fra nettverket? Har du ikke nok venner, er du ikke populær, får du ikke nok likes, føler du deg da som en taper?

Før vi fikk Facebook var det de politiske og sosiale organisasjonene som engasjerte ungdommen til å være aktive. I dag er dette en ny form for organisasjonsbygging og de sosiale media kan brukes til dette, ikke bare til å spre informasjonen. Men da må man fokusere på å nå de som faktisk bryr seg, for om du har 10.000 som liker deg på Facebook, hvem er egentlig de folka, og bryr de seg egentlig om deg, altså må du vurder dine venner og followers nøye.

Et annet spørsmåle som dukker opp ved en forhøyet eksponentiell deling, er om det vil skje en digital eller en teknologisk katastrofe av Zuckerberg’s ide?

Neppe vil jeg nok si, utvikling og innovasjon har skjedd i alle tider og fører til nye løsninger, så snart vi tror vi har nådd sluttpunktet, skjer det en ny og revolusjonerende oppdagelse. Andre måter å gjøre det på, slik at komponentene igjen blir raskere, billigere, større og dermed unngås katastrofen og runddansen er i gang igjen. Enda en omdreining på den tidligere omtalte skruen.

Men når har vi delt nok, og er all denne delingen lov?

I artikkelen til Jonas Blich Bakken svarer Jus professor Jon Bing på nettopp det spørsmålet som ofte blir stilt, er all delingen lov. De fleste vet at musikknedlasting og bildedeling er forbudt i dagens norske lovverk.

Så dagen lovverk gir en klar indikasjon på at vi formelt gjennomfører brudd på loven om opphavsrett når vi driver med ned lasting, lenking, bildesøk og faktisk det meste en søkemotor gjør. Selv om vi i dag har blitt helt avhengige av dem, og mange vil si at de er både glade og fornøyde når de blir delt på nett eller kommentert på en eller annen måte. Det er slett ikke første gang lovverket er i utakt med teknologien, påpeker Bing – det er snarere regelen enn unntaket. Så da er vel på tide med utskifting av lovverket – med deling eller utlån av ny tekst som er i samsvar med den allmenne oppfatning eller ?

En siste faktor som kanskje ikke er så mye omtalt her og som kanskje er nærliggende å tro, er at når det er snakk om deling både i min barndomsverden og den nye digitale økonomien. Så er det til syvende og sist spørsmålet om hvem som sitter med makta, som er avgjørende for hvem som vinner størst gunst i slike nettverk. I min verden var det sjefen i søskenflokken som delte og slike er det vel i Zuckerberg’s FB verden også. Den som har den høyest sosiale rangeringen, er den som til slutt vil få flest tilhengere og dermed også selger sine produkter. Innflytelsesrike personer som Zuckerberger, politikere og andre aktører kan via sosiale media eller nettet generelt, skape seg tusen av venner på FB og andre sosiale media og deretter påvirke mange, uten at det er et viktig eller relevant budskap.

Så da er vel tilbake til spørsmålet, kommer det noe godt ut av all denne delingen?

 

Dette er en kommentar til Arne Krokans fag SOS6501 og artikkelen om Zuckerbergs Facebook teori.

01.10.2012 @RagnhilE