Er det å låne det samme som å dele?

Etter å ha lest artikkelen, hvor freelanceforfatteren Paul Boutin argumenterer for at Facebook’s Mark Zuckerberg vil måtte forholde seg til at all vekst har sine grenser, og så lenge vi er villige til å la oss rive med er vi med på å pushe utviklingen ved å bruke de nye applikasjonene som utvikles.

Zuckerbergs lov bygger oppunder denne teknologiske utviklingen når han spår at all informasjon vil dobles for hvert år i overskuelig framtid og med denne loven kan man dra paralleller til Moore’s Law (Gordon Moore) fra 1965, som mente at den teknologiske utviklingen fører til en dobling av kapasitet for hvert andre år, slik at komponenter blir billigere, raskere, lettere og kapasiteten øker, men dette er egentlig mere enn en kapasitetshåndtering av informasjon.

For Zuckerberg er dette kun et PR-stunt, et glimt for å skape en oppmerksomhet rundt hans nettverk og forretningsmodellen «Facebook». Oppmerksomhet er et knapphetsgode og merkevarebygging er en kamp om forbrukernes gunst.

Som barn av 60/70-tallet lærte vi å dele likt, i en søskenflokk på tre med like mange år i mellom, ble alt delt til smitt og smule. Var det ei flaske med brus eller snop på lørdagskvelden så skulle det deles i 3 like deler – likhetsprinsippet stod høyt i kurs. Vi hadde våre foreldres oppmerksomhet, telefonapparatet var ikke allemannseie og tv apparatet var i sin spede barndom.

Dagens barn har ikke det samme behovet for å dele alt, og jeg filosoferte litt over dette og kom plutselig på en sekvens av en setning fra barne-tv serien «Jul i Blåfjell» hvor hovedpersonen stadig lånte noe, og la igjen noe annet, «Vi blånisser deler og gir noe tilbake».

Er det da slik at dagen barn har lært deling på en annen måte enn min generasjon? Kan dette komme av at de lever i et samfunn hvor de har tilgang til det meste og at kampen om oppmerksomheten i forhold til foreldre, venner og duppedingser har blitt et knapphetsgode?

Det kan det faktisk se slik ut at Zuckerberg’s lov om sosial deling av venner og nettverk er en ny måte å dele på. Jo, flere som deler, desto høyere anses verdien av delingen å være, desto større oppmerksomhet og det flere du slipper inn i nettverket, desto flere å dele denne oppmerksomheten med.

Oppmerksomhet er som tidligere nevnt et knapphetsgode og merkevare bygging og markedsandeler er en kamp om forbrukerne. Det er en utfordring på inntekts- og utviklingssiden, hvordan du treffer kunden for senere å posisjonere selskapet og bygging av strategier for å overleve i kommende generasjoners arbeidsmarked.

Spørsmålet kan dermed være om den delingen som skjer når du deler venner med venners venner, og alle dine og dine venners sosiale begivenheter, er det et gode eller et godt verktøy å holde kontakt med venner. Eller er det bare for å pleie gamle vennskap og bekjentskapskretser, og er dette med på å øke sosiale forskjeller?

Hva med de som ikke er med i nettverket og hva med de som ikke får tilgang eller blir utelukket fra nettverket? Har du ikke nok venner, er du ikke populær, får du ikke nok likes, føler du deg da som en taper?

Før vi fikk Facebook var det de politiske og sosiale organisasjonene som engasjerte ungdommen til å være aktive. I dag er dette en ny form for organisasjonsbygging og de sosiale media kan brukes til dette, ikke bare til å spre informasjonen. Men da må man fokusere på å nå de som faktisk bryr seg, for om du har 10.000 som liker deg på Facebook, hvem er egentlig de folka, og bryr de seg egentlig om deg, altså må du vurder dine venner og followers nøye.

Et annet spørsmåle som dukker opp ved en forhøyet eksponentiell deling, er om det vil skje en digital eller en teknologisk katastrofe av Zuckerberg’s ide?

Neppe vil jeg nok si, utvikling og innovasjon har skjedd i alle tider og fører til nye løsninger, så snart vi tror vi har nådd sluttpunktet, skjer det en ny og revolusjonerende oppdagelse. Andre måter å gjøre det på, slik at komponentene igjen blir raskere, billigere, større og dermed unngås katastrofen og runddansen er i gang igjen. Enda en omdreining på den tidligere omtalte skruen.

Men når har vi delt nok, og er all denne delingen lov?

I artikkelen til Jonas Blich Bakken svarer Jus professor Jon Bing på nettopp det spørsmålet som ofte blir stilt, er all delingen lov. De fleste vet at musikknedlasting og bildedeling er forbudt i dagens norske lovverk.

Så dagen lovverk gir en klar indikasjon på at vi formelt gjennomfører brudd på loven om opphavsrett når vi driver med ned lasting, lenking, bildesøk og faktisk det meste en søkemotor gjør. Selv om vi i dag har blitt helt avhengige av dem, og mange vil si at de er både glade og fornøyde når de blir delt på nett eller kommentert på en eller annen måte. Det er slett ikke første gang lovverket er i utakt med teknologien, påpeker Bing – det er snarere regelen enn unntaket. Så da er vel på tide med utskifting av lovverket – med deling eller utlån av ny tekst som er i samsvar med den allmenne oppfatning eller ?

En siste faktor som kanskje ikke er så mye omtalt her og som kanskje er nærliggende å tro, er at når det er snakk om deling både i min barndomsverden og den nye digitale økonomien. Så er det til syvende og sist spørsmålet om hvem som sitter med makta, som er avgjørende for hvem som vinner størst gunst i slike nettverk. I min verden var det sjefen i søskenflokken som delte og slike er det vel i Zuckerberg’s FB verden også. Den som har den høyest sosiale rangeringen, er den som til slutt vil få flest tilhengere og dermed også selger sine produkter. Innflytelsesrike personer som Zuckerberger, politikere og andre aktører kan via sosiale media eller nettet generelt, skape seg tusen av venner på FB og andre sosiale media og deretter påvirke mange, uten at det er et viktig eller relevant budskap.

Så da er vel tilbake til spørsmålet, kommer det noe godt ut av all denne delingen?

 

Dette er en kommentar til Arne Krokans fag SOS6501 og artikkelen om Zuckerbergs Facebook teori.

01.10.2012 @RagnhilE

Bøker til å sette i bokhylla eller til å lese…

Kommentarer til Arne Krokans blogg «Den nye forfatterøkonomien» i «Prosa» for SOS6501

Jeg elsker bøker og har bestandig vært glad i å lese, bøker gir kunnskap og kunnskap gir rom for selvstendige vurderinger og refleksjoner. Mange av oss har veggene fylt med bøker og spørsmålet blir om du har lest alle bøkene i bokhylla di, eller hvor ofte tar du ut en og leser den på ny? Hvor blir det av en god bok, og er de bare der i din eller leserens bevissthet.

Jeg har oppfordret mine barn til å lese, men kun en av dem kunne ta oppfordringen på alvor. Min datter har lest hyllemeter på hyllemeter før den digitale bokskya oppstod, for henne er bøker en spennende verden av kunnskap og fantasi. Mens det for en som hadde vansker med å sette ord på ting, og som strevde med uttale av enkelt bokstaver, for så å ta turen innom en logoped for å få hjelp til å uttale og strukturering av språket, ble bøker en uoverkommelig barriere.

I dag er det han som har valgt medieveien nettopp på grunn av den digitaliseringen som skjer, hvor visualisering av medier er en trendsetter og med de globale publiseringsarenaene som YouTube, Apple, Amazon, Twitter, og Google er med på å lette hverdagen med muligheter for de andre uttrykksformene som video, lyd og bilde. Hans verden består av bruken av de digitale mediene, og det å dele musikk eller en fil er helt vanlig, han finner det imidlertid høyst unaturlig at det er lovverket med en boklov og en gammel industrialisert eller rette sagt institusjons komersialisert tankegang som skal hindre han i delingen.

Mange er som ham og har allerede tenkt tanken om DRM-frie e-bøker(access) på samme måte som salg av musikk fra Spotify og synes at kopisperre er et unødvendig hinder for spredning av materialet. I dag er det kun et av de norske selskapene Fair Forlag som har droppet kopisperren og de håper leserne ikke vil misbruke DRM-frie e-bøker. Fair forlag har droppet den fordi eieren selv jobber med en bok han ønsker å spre, men flertall av forfatterne ønsker vel en rimelig garanti mot piratkopiering. Men det temaet skal jeg ta for meg i neste blogg.

Etter at jeg tok i bruk iPaden har jeg fått et nytt syn på bruksmuligheten av det digitale verktøyet. Jeg tar den ofte med meg når jeg er på reisefot så vel som i sofakroken, den er forholdsvis liten og lett, og man kommer raskt på nett og med et enkelt brukergrensesnitt. Med sine apper og bookmarks til lesing av aviser, publikasjoner og bøker er den et fortreffelig media. I en artikkel i Digi.no fra august 2012 skriver Gyldendal Norsk Forlag at de anslår at 100.000 studenter har nettbrett og tror det vil være naturlig at disse studentene kommer til å kjøpe lærebøkene tilpasset iPaden i nær framtid.

Dette har pedagogene drømt om i årevis, en realisering av digitale læremidler. For der papir tilbyr statisk informasjon og flat illustrasjon, kan det digitale tilby tekst, interaktiv grafikk, tredimensjonale simuleringer, video, lyd, interaktive oppgaver og så videre. I noen land har de allerede tatt i bruk denne formen for læring og bare tenk deg mulighetene dette hjelpemidlet kan gi, det er bare fantasien som kan sette begrensninger.

Nettbrettet kan være et medium både for bøker, tilleggslitteratur, lek, spill, informasjon, skrive og leveringsmedium så derfor har jeg undret meg litt over hvorfor ungdommen fortsatt bruker papirutgavene av lærebøker.

Hvorfor bruker ikke studentene dette hjelpemidlet mere i undervisningen?

Svaret er enkelt, de broker nettet og det er her muligheten for fleksibiliteten ligger, en digibok på pdf gir for lite tilleggs info og er derfor ikke trendsetteren. Noen av argumentene mot, er faktisk at de foretrekker å ha boka foran seg og notere underveis i studiene samt kunne huke av sidene med fysiske merkelapper. Det er så utrolig mer praktisk å bla i en bok når man skal lese mye og kan bla litt fram og tilbake. Noen er sågar bekymret for ikke å finne igjen fila eller at nettbrettet blir ødelagt eller forsvinner.

http://www.youtube.com/watch?v=TtXWWRyJLPw

Men spesielt innen lærebøker har vi en kvalitetsutfording, det som læres bort må være kvalitetsikret slik at det er riktig og hva står da igjen med; skjønnliteratur og til dels lærebøker. Hvordan vil disse se ut i et gjennomsyret mulitmedia samfunn? Jeg tror ikke Gutenberg er profeten her lengere, men  hvordan det blir aner jeg ikke, men det blir neppe opplastet pdf tekst med noen få linker på nettbrett.

Vi vet at mange boktyper vil forsvinne og erstattes av internett, det er allerede en realitet for oppgslagsverk som leksikon, nyhetsaviser, kokebøker, reisehåndbøker ol. De er erstattet av lettere oppdaterte sider på nettet. Salg og omsetning av bøker er på vei ned og forlagssjefene synes i mange tilfeller å tviholde på salg av fysiske bøker, må det et par konkurser til før de forstår det sier Herodes Falsk i et innlegg i Aftenposten.

Så da er det egentlig snakk om økonomi, hvordan skal resursene fra et boksalg deles og hvem skal motta profitten av salg og foredling. Prisen på et nettbrett er overkommelig og hvis vi tenker på gjenbruksmulighetene for antall nedlastede bøker så vil dette være inntjent i løpet av kort tid. Lærebøker av papir må selges til mange årskull for at det skal være lønnsomt, mens digitale læremidler kan oppdateres kontinuerlig, og i sanntid. De får plass i et apparat som rommer tusener av bind, men som tar mindre plass og veier mindre enn én bok. Forretningsmodellene innen den digitale kapitalen er på frammarsj, se bare på Appel og Appelstore som er verdens historiens største børsnoterte selskap! Det er penger og makt akkurat om i industrisamfunnet, skruen er bare dreid rundt en gang.

Skal vi se det hele ut fra et bærekraftig perspektiv så kan vi jo si desto mindre trykking av bøker, aviser o.l, mindre bruk av papir og trevirke. Mindre skogshogst – mer trær som renser luften og bedre luftkvalitet. Men selv ikke dette er et godt nok argument, for produksjonen av digitale dingser øker Co2 bidraget kanskje like mye, så her oppnår vi vel heller ingen gevinst?

– men det tar vel litt lenger tid før jeg gir helt slipp på boka, for det er jo tross alt noe spesielt med en ny og uåpnet bok.

---

Ragnhild Eleftheriadis