Etter å ha lest artikkelen, hvor freelanceforfatteren Paul Boutin argumenterer for at Facebook’s Mark Zuckerberg vil måtte forholde seg til at all vekst har sine grenser, og så lenge vi er villige til å la oss rive med er vi med på å pushe utviklingen ved å bruke de nye applikasjonene som utvikles.
Zuckerbergs lov bygger oppunder denne teknologiske utviklingen når han spår at all informasjon vil dobles for hvert år i overskuelig framtid og med denne loven kan man dra paralleller til Moore’s Law (Gordon Moore) fra 1965, som mente at den teknologiske utviklingen fører til en dobling av kapasitet for hvert andre år, slik at komponenter blir billigere, raskere, lettere og kapasiteten øker, men dette er egentlig mere enn en kapasitetshåndtering av informasjon.
For Zuckerberg er dette kun et PR-stunt, et glimt for å skape en oppmerksomhet rundt hans nettverk og forretningsmodellen «Facebook». Oppmerksomhet er et knapphetsgode og merkevarebygging er en kamp om forbrukernes gunst.
Som barn av 60/70-tallet lærte vi å dele likt, i en søskenflokk på tre med like mange år i mellom, ble alt delt til smitt og smule. Var det ei flaske med brus eller snop på lørdagskvelden så skulle det deles i 3 like deler – likhetsprinsippet stod høyt i kurs. Vi hadde våre foreldres oppmerksomhet, telefonapparatet var ikke allemannseie og tv apparatet var i sin spede barndom.
Dagens barn har ikke det samme behovet for å dele alt, og jeg filosoferte litt over dette og kom plutselig på en sekvens av en setning fra barne-tv serien «Jul i Blåfjell» hvor hovedpersonen stadig lånte noe, og la igjen noe annet, «Vi blånisser deler og gir noe tilbake».
Er det da slik at dagen barn har lært deling på en annen måte enn min generasjon? Kan dette komme av at de lever i et samfunn hvor de har tilgang til det meste og at kampen om oppmerksomheten i forhold til foreldre, venner og duppedingser har blitt et knapphetsgode?
Det kan det faktisk se slik ut at Zuckerberg’s lov om sosial deling av venner og nettverk er en ny måte å dele på. Jo, flere som deler, desto høyere anses verdien av delingen å være, desto større oppmerksomhet og det flere du slipper inn i nettverket, desto flere å dele denne oppmerksomheten med.
Oppmerksomhet er som tidligere nevnt et knapphetsgode og merkevare bygging og markedsandeler er en kamp om forbrukerne. Det er en utfordring på inntekts- og utviklingssiden, hvordan du treffer kunden for senere å posisjonere selskapet og bygging av strategier for å overleve i kommende generasjoners arbeidsmarked.
Spørsmålet kan dermed være om den delingen som skjer når du deler venner med venners venner, og alle dine og dine venners sosiale begivenheter, er det et gode eller et godt verktøy å holde kontakt med venner. Eller er det bare for å pleie gamle vennskap og bekjentskapskretser, og er dette med på å øke sosiale forskjeller?
Hva med de som ikke er med i nettverket og hva med de som ikke får tilgang eller blir utelukket fra nettverket? Har du ikke nok venner, er du ikke populær, får du ikke nok likes, føler du deg da som en taper?
Før vi fikk Facebook var det de politiske og sosiale organisasjonene som engasjerte ungdommen til å være aktive. I dag er dette en ny form for organisasjonsbygging og de sosiale media kan brukes til dette, ikke bare til å spre informasjonen. Men da må man fokusere på å nå de som faktisk bryr seg, for om du har 10.000 som liker deg på Facebook, hvem er egentlig de folka, og bryr de seg egentlig om deg, altså må du vurder dine venner og followers nøye.
Et annet spørsmåle som dukker opp ved en forhøyet eksponentiell deling, er om det vil skje en digital eller en teknologisk katastrofe av Zuckerberg’s ide?
Neppe vil jeg nok si, utvikling og innovasjon har skjedd i alle tider og fører til nye løsninger, så snart vi tror vi har nådd sluttpunktet, skjer det en ny og revolusjonerende oppdagelse. Andre måter å gjøre det på, slik at komponentene igjen blir raskere, billigere, større og dermed unngås katastrofen og runddansen er i gang igjen. Enda en omdreining på den tidligere omtalte skruen.
Men når har vi delt nok, og er all denne delingen lov?
I artikkelen til Jonas Blich Bakken svarer Jus professor Jon Bing på nettopp det spørsmålet som ofte blir stilt, er all delingen lov. De fleste vet at musikknedlasting og bildedeling er forbudt i dagens norske lovverk.
Så dagen lovverk gir en klar indikasjon på at vi formelt gjennomfører brudd på loven om opphavsrett når vi driver med ned lasting, lenking, bildesøk og faktisk det meste en søkemotor gjør. Selv om vi i dag har blitt helt avhengige av dem, og mange vil si at de er både glade og fornøyde når de blir delt på nett eller kommentert på en eller annen måte. Det er slett ikke første gang lovverket er i utakt med teknologien, påpeker Bing – det er snarere regelen enn unntaket. Så da er vel på tide med utskifting av lovverket – med deling eller utlån av ny tekst som er i samsvar med den allmenne oppfatning eller ?
En siste faktor som kanskje ikke er så mye omtalt her og som kanskje er nærliggende å tro, er at når det er snakk om deling både i min barndomsverden og den nye digitale økonomien. Så er det til syvende og sist spørsmålet om hvem som sitter med makta, som er avgjørende for hvem som vinner størst gunst i slike nettverk. I min verden var det sjefen i søskenflokken som delte og slike er det vel i Zuckerberg’s FB verden også. Den som har den høyest sosiale rangeringen, er den som til slutt vil få flest tilhengere og dermed også selger sine produkter. Innflytelsesrike personer som Zuckerberger, politikere og andre aktører kan via sosiale media eller nettet generelt, skape seg tusen av venner på FB og andre sosiale media og deretter påvirke mange, uten at det er et viktig eller relevant budskap.
Så da er vel tilbake til spørsmålet, kommer det noe godt ut av all denne delingen?
Dette er en kommentar til Arne Krokans fag SOS6501 og artikkelen om Zuckerbergs Facebook teori.
01.10.2012 @RagnhilE
RagnhilE 